Rotter og mus som holdes som selskapsdyr er vanligvis lettstelte, nysgjerrige og selskapssøkende dyr.

Musa, Mus musculus, antas opprinnelig å komme fra Asia. Musas fantastiske tilpasningsdyktighet, dens lange samvær med menneskene og dens enorme reproduksjonsegenskaper har gjort at den nå er spredd over hele verden. Mus er forsiktige, sosiale og samtidig revirholdende dyr. I vill tilstand bruker musa mye av våketida på å lete etter mat. Musa er omnivor, det vil si altetende. Musa spiser oftest på natta. Den har varierende vaner og sover og er i aktivitet både dag og natt.

I vill tilstand kan mus være aggressive mot hverandre, men oftest etableres et hierarki i gruppa, noe som fører til få slagsmål. Hunner med unger kan være aggressive da de forsvarer reiret med tenner og klør.

Rotta, Rattus norvegicus, har også sin opprinnelse i det sentrale Asia. Den ble domestisert på 1700-tallet, og den kontinuerlige avlen har ført til at tamrotta nå vanligvis er et svært rolig og håndterbart dyr. Rotta elsker kontakt med andre rotter og med dyreeieren.
Ville rotter finnes i alle slags miljøer og klima på nesten alle verdens kontinenter. De er som mus omnivore, og de er vanligvis mest aktive på natta.

Både mus og rotter har dessverre ganske kort levetid, man regner vanligvis med att de blir 2-2 ½ år gamle. Noen kan allikevel bli opp til 4 år. Avlen har ført til at det finnes et utall antall raser av mus og rotter. Selv om det finnes ulike raser så er de relativt like når det gjelder fysiologi og medisinske problemer.

En mus veier vanligvis mellom 20- 50 gram og en rotte mellom 300- 450 gram.

Fôring

Dyrene skal alltid ha tilgang til ferskt fôr og friskt vann. Det er lettest å fôre med kommersielle pellets som er produsert med tanke på mus og rotters næringsbehov. Proteininnholdet bør være mellom 16 % og 20%. Husk på å undersøke holdbarhetsdatoen. Ikke bruk de såkalte gnagerblandingene som finnes. Disse inneholder frø og nøtter, med andre ord alt for mye fett.

Som tilskudd til pellets kan man gi litt blandet menneskekost, men dette skal ikke utgjøre mer enn 15 % av dyrets daglige fôrinntak. Fersk frukt og ferske grønnsaker, samt magert kjøtt kan gis i små mengder. Om dyret spiser kommersielt fôr trenges ikke vitamin- eller mineraltilskudd.

Husk at rotter og mus er ganske uhygieniske dyr, de gjør fra seg litt overalt, de står oppi og springer gjerne i matskålene. Prøv derfor å finne en fôrautomat som gir maten litt og litt, og som forhindrer dyrene i å komme opp i maten. Dersom du har små mus eller rotteunger er det viktig at du passer på at disse når maten.

Den beste måten å gi vann på er gjennom vannflasker. Husk også her på å sjekke at alle lærer å bruke denne. Bytt vannet daglig og kontroller at flasken ikke tetter seg med fôrpartikler.

Håndtering

Mus og rotter er vanligvis snille dyr som er lett å håndtere. De kan bite dersom de blir stresset eller redd. Risikoen for dette er vanligvis større med mus enn med rotter.

Mus løfter man ofte etter halerota, for så å støtte dyret i hånda. Dersom man skal medisinere dyret må man holde dyret godt fast i nakkeskinnet. Det er fornuftig å ta tak i nakkeskinnet og samtidig prøve å få halen mellom to fingre slik at musa ikke får vridd seg for å bite.
Rotter må aldri løftes etter halen. Løft rotta med begge hender, en under bryst/ mage og en som støtter under bakbena.  Halen skal håndteres forsiktig da huden på halen er tynn og ømtålig. Halen i seg selv et viktig organ for rotta.

De få dyra som er aggressive fanges lettest ved å bruke hansker eller håndklær. Dyret bør først få komme ut av buret ettersom de er mer aggressive i sitt eget territorium.

Bur

Det finnes flere ulike typer bur som er hensiktsmessige for rotter og mus. Mange av disse er utrustet med møbler som for eksempel tunneler og hus. Disse møblene, i tillegg til et dypt lag med strø å grave i, er nødvendig for at dyret skal trives. Burets hjørner bør være avrundede for å redusere gnagingen. Rotter og mus kan lett gnage seg gjennom tre, tynn plast, og mykt metall. Buret bør derfor være laget av rustfritt stål, holdbar plast eller glass. Tenk på at bur av glass eller plast reduserer ventilasjonen. Dette kan føre til problem med temperatur og luftfuktighet. Buret må være rømningssikkert!

Buret til en rotte bør være minst 80 x 50 x 80 cm. For hver ekstra rotte bør buret utvides med 10 x 80 cm. Buret til en mus skal være minst 30 x 30 cm. For hver ekstra mus bør buret utvides med 10 x 30 cm. Burene må gjerne være større.

Dyret må ha mulighet til å gjemme seg. Buret bør ha aktivitetsstimulerende innretning som for eksempel mosjonshjul av anbefalt størrelse eller tunneler av PVC rør. Små mosjonshjul kan kanskje være skadelig for rotters rygg. Det foreligger ikke forskning på dette.

Mus og rotter trives i bur med solide gulv med et dypt strølag. Materialet må være rent, ikke-toksisk, absorberende og lett å få tak i. Revet papir eller høvelspon/ strø fra Osp er å foretrekke. Forviss deg om at høvelsponet er fritt for mugg, støv og annen forurensing. Pass på at strømaterialet er minst 5 centimeter dypt slik at rottene og musene kan grave naturlig. I huset er revet tørkepapir- eller toalettpapir utmerket materiale. Unngå bomull da dette kan surre seg rundt de små beina og hindre blodsirkulasjonen.

Rotter er vanligvis svært sosiale, og flere hunner og hanner kan vanligvis bo fredelig sammen i samme bur. Mus derimot er mer aggressive mot hverandre, så om man vil ha flere mus boende sammen så må man passe på at de ikke sloss. Pass spesielt på dersom du setter inn en ny hann i flokken.

Bur og utrustning skal rengjøres nøye minst en til to ganger i uka. Et unntak fra denne regelen er når det finnes nyfødde unger i buret. Man bør i så fall vente til ungene er minst 2 uker gamle. Andre faktorer som kan kreve hyppigere rengjøring er antallet dyr i buret, hvilken type strømateriale som brukes, samt burets konstruksjon og størrelse. Buret rengjøres med varmt vann og et ikke-toksisk rengjøringsmiddel. Deretter skyldes det nøye. Vannflasker og matskåler skal rengjøres daglig.

Rotter og mus er ømtålig for den irriterende ammoniakkduften som kommer fra urinen deres. Spesielt er slimhinnene i luftveiene sårbare. Dårlig rengjøring og dårlig ventilasjon kan derfor medføre til luftveisinfeksjoner.

Avl

Det er lett å bestemme kjønnet på en rotte eller en mus. Voksne hanner har store framtredende testikler – eieren uroes ofte av disse kulene og tror at det kan være svulster. I tillegg er avstanden mellom urinrørsmunningen og anus mye større hos hanner enn hos hunner, noe som gjør det lett å skille kjønnet på selv unge dyr.

Mus

En hunnmus bør ikke pares før ved rundt 50 dagers alder. Hunnen har regelmessige brunstperioder, hver 4.- 5. dag, gjennom hele året. Hun er paringsvillig i ca 12 timer i hver periode, oftest på natta.

Drektigheten er vanligvis 3 uker lang, men noen ganger kan den trekke ut opp til 10 dager. Dette ses når musa er blitt paret direkte etter en fødsel. Dvs. mens hun har kull som dier, samtidig som neste drektighet pågår. Kullstørrelsen er vanligvis på 10- 12 unger. Det første kullet er vanligvis litt mindre. Kullstørrelsen reduseres også vanligvis med hunnens alder.

Hunnen og ungene bør ikke forstyrres de første 2- 3 dagene etter fødselen, da dette kan føre til at hun biter eller spiser opp ungene.
Ungene bruker vanligvis å avvennes ved rundt 3 ukers alder. Hunnen kommer så i brust etter 3- 5 dager.

Rotter

Hunnen kan være kjønnsmoden så tidlig som ved 5 ukers alder. Vi anbefaler ikke paring før ved 4 måneders alder. Som hos mus har rottehunnen regelmessige brunstperioder, hver 4.- 5. dag, gjennom hele året. Også rottehunnen er paringsvillig i ca 12 timer i hver periode, oftest på natta.

Etter en vellykket paring ses ofte en vokslignende plugg i hunnens kjønnsåpning de første 12- 24 timene. Iblant kan man finne denne vokspluggen i buret.

Drektigheten varer i ca 3 uker. Hannen bør fjernes fra buret like før fødselen, ellers risikerer en at han kan skade ungene. Kullstørrelsen er vanligvis på 6- 12 unger. Det første kullet er vanligvis litt mindre. Kullstørrelsen reduseres også vanligvis med hunnens alder.

Hunnen og ungene bør ikke forstyrres de første 2- 3 dagene etter fødselen, da dette kan føre til at hun biter eller spiser opp ungene. Ungene avvennes i laboratorier ved 3 ukers alder, naturlig avvenning skjer normalt frem mot dag 30. For sen avvenning kan medføre befruktning av for små individer. For å unngå for mange kull kan det være lurt å holde rottene adskilt.

Sykdommer

Fedme

Fedme er et svært vanlig problem hos rotter. Det er ikke uvanlig å støte på rotter som veier 600- 700 gram, ja kanskje opp i 1 kg! Fedmevurdering kan ikke gjøres utelukkende ved å se på dyrets vekt da det finnes slanke store individer. Dyreeiere som ikke tenker over at frø og nøtter inneholder svært mye fett får ofte problemet med overvektige dyr. Fedme kan føre til en rekke følgesykdommer som for eksempel hjerteproblemer og leddprobemer.

Forvokste fortenner

Fortennene vokser hele livet på rotter og mus. Dyr som har normalt bitt sliter normalt ned fortennene. Dyr som har feilbitt derimot kan risikere å få forvokste tenner som forårsaker sår i lepper, tunge og kjeve. Disse dyrene trenger hjelp til å slipe ned tennene hele livet.

Svulster

Både rotter og mus er i stor fare for å utvikle kreftsvulster i løpet av levetida. Visse undersøkelser viser at 90 % av rottene over 2 års alder får svulster!

Den absolutt vanligste svulstformen hos både rotter og mus er jursvulster. Dette kan ramme både hanner og hunner. Hos rotter er disse svulstformene nesten alltid godartede, det vil si at de ikke sprer seg videre i kroppen. De kan derimot forårsake store problemer da de har en tendens til å vokse seg veldig store. Visse svulster kan bli like store som rotta! Rottens jurvev sprer seg opp langs halsen, på sidene og på baksiden av beina. En kul på kroppen til en rotte kan derfor uansett mistenkes å være en jursvulst. Dersom kulen oppdages tidlig så går det som regel greit å operere den bort. Dessverre er ikke en vellykket operasjon noen garanti for at det ikke skal komme en ny kul.

Hos mus er jursvulstene derimot ofte ondartede. Av denne grunn er det uvanlig å operere bort svulster hos mus.

Luftveisinfeksjoner

Mykoplasma er en bakterielignende organisme som forårsaker luftveisinfeksjoner og lungeinfeksjoner hos både mus og rotter. Til forskjell fra bakterier så kan ikke mykoplasmaorganismer dyrkes på vanlig måte, noe som gjør at diagnosen er vanskelig å stille. Det er allikevel fornuftig å gå ut fra at rotta eller musa er smittet med mykoplasma dersom de plages med luftveisinfeksjoner.

Organismen, Mycoplasma pulmonis, er svært smittsom. Mange gnagere smittes allerede i drektighetstiden ved at smitten overføres fra mor til foster i livmora. Andre dyr smittes ved direktekontakt med kronisk infiserte dyr. Andre gnagere som kaniner og marsvin kan være symptomfrie smittebærere. Av denne grunn bør ikke rotter og mus leve sammen med kaniner eller marsvin. Husk på at kronisk smittede dyr ikke trenger å vise symptomer. Det kan være fornuftig å innføre 1 måneds karantene på nyinnkjøpte dyr da disse jo kan være smittet.

Symptomer på luftveissykdommer hos små gnagere kan være nysing, rennende nese og øyne, gjenklistrede øyne, rødfargede tårer og rødt sekret rundt nesen. Dersom lungene er rammet ses ofte tung pust og noen ganger kan man høre pustelyder. En vil se nedsatt allmenntilstand, nedsatt appetitt og avmagring.

Mykoplasmainfeksjoner bør behandles med antibiotika så snart sykdommen mistenkes.

Noen dyr kommer seg helt etter behandling, mens andre kanskje blir varig plaget med lungeproblemer og andre seinskader. Disse er gjerne behandlet litt for sent.

Sendaivirus er en annen alvorlig luftveisinfeksjon som ses i store museflokker. Dette viruset viser seg ofte sammen med Mykoplasmainfeksjoner.

Tyzzers sykdom

Denne tarmsykdommen er vanlig hos ørkenrotter, men rammer iblant mus og rotter. Sykdommen forårsakes av Clostridium piliforme, en tarmbakterie. Sykdommen gir høy dødelighet, spesielt for unge dyr. Symptomene er uspesifikke og består av uflidd pels, sløvhet, sammenkrøpet kroppsholdning og dårlig appetitt. Iblant ses diaré. Sykdommen forårsaker forandringer i hjerte, lever, lymfeknuter og fordøyelseskanalen. Diagnosen stilles vanligvis ved obduksjon.

Behandling er tetrasyklin antibiotika til en rammet koloni. Understøttende behandling kreves for de enkelte dyra som er rammet.
Forebyggende tiltak er viktig. Renslighet og minimalt med stress er med på å forebygge sykdommen. Tyzzers sykdom rammer helt typisk nylig avvente unger, som kanskje i tillegg til avvenningen også har vært igjennom stress med transport og nytt miljø.